Discover more from steigan.no
Nyhetsbrev steigan.no 16.12.2024
Det er på tide å pensjonere sammenligningen med München
Hvordan kommer Ukrainakrigen til å avsluttes?
De planlegger en enda verre «pandemi»
NATOs generalsekretær oppfordrer til militærutgifter på nivå med Den kalde krigen
En storkrig i Midtøsten er uunngåelig
Norsk seterkultur er ført inn på UNESCOs liste over global kulturarv
Utryddelskrigen – drepte og lemlestede barn i Gaza, mens vi ser en annen vei (2)
Trumps overgangsteam vurderer angrep på Iran
Det er på tide å pensjonere sammenligningen med München
Av skribent - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/det-er-pa-tide-a-pensjonere-sammenligningen-med-munchen/
Neokonservative fortsetter å gjenta dette til det kjedsommelige for å rettferdiggjøre kostbare og farlige intervensjoner.
Av Mark Episkopos.
Responsible Statecraft, 13. desember 2024
Samtidens neokonservatisme er, i sine veiledende forskrifter og politiske manifestasjoner, en dypt ahistorisk ideologi, altså uten historisk forankring. Det er et dommedagsprosjekt som ikke bare unngår, men eksplisitt avviser mye av arven fra amerikansk statskunst før 1991 og mange generasjoner av oppsamlet sivilisatorisk visdom fra Thukydides til Kissinger, i sitt forsøk på å omskape verden.
Det står som en av de varige ironiene i tiden etter Den kalde krigen, at denne revolusjonære og desidert presentistiske* trosbekjennelsen – om at bare nåværende ting eksisterer – må styrke sin troverdighet ved kontinuerlig å ty til det ærverdige inventaret fra andre verdenskrig historisme**- troen på at historiske hendelser styres av naturlover – nemlig sammenlikningen med München-forliket fra 1938. Premisset er enkelt, og har av den grunn bredt nedslagsfelt: Den britiske statsministeren Neville Chamberlain, i sitt «begjær etter fred», gjorde krig uunngåelig ved å muliggjøre Adolf Hitlers ambisjoner om å innlemme tidligere landområder, inntil de ikke lenger kunne begrenses på noen annen måte enn direkte konfrontasjon mellom stormaktene.
Professor Andrew Bacevich kondenserte på en briljant måte München-sammenlikningens to bestanddeler: «Den første sannheten er at ondskap er virkelig. Den andre er at for at ondskapen skal seire krever det bare én ting: at de som blir konfrontert med den viker fra plikten», skrev han. «På 1930-tallet, med de umodne regjeringene i Storbritannia og Frankrike, fast bestemt på å blidgjøre Hitler og med et tilbaketrukket Amerika som omhyggelig nektet å anstrenge seg, fikk ondskapen sin vilje». Dette er skolegårdsteorien om internasjonale forhold: Unnlatelsen av å stå opp mot en mobber ved tidligst mulig anledning, tjener bare til å oppmuntre deres ondartede oppførsel, og setter scenen for en større og mer smertefull kamp senere.
I årene under den kalde krigen så vi en febrilsk universalisering – en altomfattende bruk av München-sammenlikningen, der enhver utenlandsk motstander er Adolf Hitler, enhver fredsavtale er München 1938, og enhver territoriell tvist er Sudetenland, som blir revet bort fra Tsjekkoslovakia mens den frie verden ser på med hevede skuldre. Dette var angsten som pustet liv i den falske dominoteorien som utløste USAs engasjement i Korea og Vietnam, men forsoningsfeberen ble holdt i sjakk av realitetene i en tosidig konkurranse under den kalde krigen, som la betydelige begrensninger på hva USA kunne gjøre for å motvirke sin mektige, atomvåpenbevæpnede sovjetiske rival.
Disse begrensningene ble opphevet praktisk talt over natten med Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetblokken. President George H.W. Bush proklamerte slutten på «Vietnam-syndromet», eller amerikanernes sunne skepsis til krig som stammer fra den katastrofale, tiår-lange intervensjonen i Vietnam, etter amerikanske styrkers knusende seier i Gulfkrigen i 1991. Administrasjonen til George W. Bush jr. ga seg selv ubegrenset lisens til å gripe inn hvor som helst mot hvem som helst, inkludert forebyggende mot «overhengende trusler», med den begrunnelse at noe mindre er ensbetydende med forsoning. «På 2000-tallet valgte noen å blidgjøre morderiske diktatorer, hvis trusler fikk vokse til folkemord og global krig», sa Bush i 2003. «I dette århundret, når onde mennesker planlegger kjemisk, biologisk og kjernefysisk terror, kan en ettergivenhetspolitikk føre til ødeleggelse av en type som aldri før er sett på denne jorden».
Selv om trussellandskapet har endret seg siden 2003, har neokonservatismens bortskjemte etterkommere til det kjedsommelige gjentatt München-sammenligningen, for å rettferdiggjøre enhver påfølgende militærintervensjon i Midtøsten. Der direkte konfrontasjon er for kostbart og risikabelt, som med Russland og Kina, insisterer historistene på at alt annet enn en politikk med totalt, uopphørlig maksimalt press og isolasjon, utgjør ettergivenhet.
Dermed blir vi utsatt for insisteringen, en som alltid var usannsynlig, men som fremstår som spesielt fantastisk i dag, om at enhver avslutning på Ukraina-krigen uten Russlands totale nederlag på slagmarken, minner om Chamberlain i München.
München-analogien er potent i den grad den har blitt brukt som en neokonservativ klubbe til å slå alle dissentere for å være gale idioter, som ville selge ut sine prinsipper for et tilsynelatende løfte om fred, men det gjør den ikke sann. Realiteten i München, hvis det er til noen hjelp for noen, er at Hitler var både uforsonlig og ikke mulig å avskrekke i sammenheng med europeisk internasjonal politikk på midten av 1900-tallet. Nazi-Tyskland var en unikt farlig motstander fordi det var en revisjonistisk makt med praktisk talt ubegrensede, og derfor umettelige, territorielle og politiske mål. Frankrike og Storbritannia kunne ikke gi Hitler det han søkte – det vil si, ødelegge det internasjonale systemet og gjenoppbygge det fra grunnen av med Tyskland som den globale hegemonen – selv om de hadde villet det. Trusler og maktdemonstrasjoner ville ha endret Hitlers taktiske beregninger, men de ville ikke ha frarådet ham å konkludere med at hans mål bare kunne oppnås gjennom en generell europeisk krig, som han trodde Tyskland kunne vinne. Paris og London ble tatt militært og geopolitisk på senga mot et gjenoppstått Tyskland, da USA fortsatte å følge en nøytralitetspolitikk, en forent antifascistisk front med Sovjet lå politisk ikke i kortene, og ultranasjonalistiske regjeringer kom til makten over hele kontinentet, på en måte som ytterligere tippet vektskålen mot Europas gjenværende liberale makter.
Kritikere av «forsoning» forvrenger det vanskelige politiske landskapet som Storbritannia og Frankrike sto overfor, og maner frem muligheter for avskrekking og forkjøp som rett og slett ikke eksisterte i midten av 1938. De konsentrerer disse besnærende argumentene til en historisk sammenligning, «lærdommen fra München», som ikke engang fungerer i sin egen opprinnelige situasjon, og påtvinger den som en slags hellig sannhet som alle amerikanske politiske beslutninger må filtreres gjennom.
USA har aldri igjen møtt en motstander som Nazi-Tyskland. Sovjetunionen, til tross for all sin revolusjonære estetikk og retorikk, var en status quo-makt som konkurrerte, men også samarbeidet med USA i ytterkanten og aldri forsøkte å utfordre vestlige sikkerhetsinteresser på den måten som Nazi-Tyskland gjorde.
Det moderne strategiske landskapet minner enda mindre om 1930-tallet. Kina har regionale ambisjoner i Asia-Stillehavet, som er situasjonsmessig i strid med amerikanske interesser, og Russland søker å forhindre post-sovjetiske stater fra å drive inn i den vestlige leiren, på måter som utgjør en utfordring for NATO. Men ingen av motstanderne forfølger mål som bare kan oppnås gjennom stormaktskonflikt, posisjonerer seg som en global hegemon eller prøver å styrte det internasjonale systemet. Som jeg forklarte sammen med mine kolleger George Beebe og Anatol Lieven, invaderte Russland Ukraina som del av en strategi for hybrid tvang, for å begrense Vestens innflytelse i deler av den post-sovjetiske sfæren, ikke som et forspill til et større planlagt program for kontinental erobring mot NATO-stater.
München-analogien er dypt farlig, ikke fordi den er historisk analfabetisk og fullstendig uanvendelig på utfordringene Amerika står overfor i dag – selv om den absolutt er begge disse tingene – men fordi den, i sin fremstilling av motstandere som eksistensielle fiender som må presses, isoleres og konfronteres ved hvert skritt, utløser nettopp den katastrofen den angivelig advarer mot. Å håndtere disse komplekse strategiske relasjonene på en måte som ikke fører til krig mellom stormaktene, vil kreve en mangfoldig, fleksibel politisk verktøykasse, som anerkjenner våre begrensede ressurser og er i stand til å balansere avskrekking og engasjement, i stedet for å forplikte seg til en politikk for tilbakerulling, som ville ha vært passende mot Nazi-Tyskland, men som ganske enkelt ikke fanger opp dagens trusselmiljø.
Den virkelige «lærdommen fra München», er hvor ødeleggende ideologisk drevet historisme, fullstendig løsrevet fra faktisk historie, kan være for den utenrikspolitiske debatten. Det er for lengst på tide å legge spøkelsene fra 1938 til hvile.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
It’s time to retire the Munich analogy
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Mark Episkopos er Eurasia-forsker ved Quincy Institute for Responsible Statecraft. Han er også professor II i historie ved Marymount University. Episkopos har en doktorgrad i historie fra American University og en mastergrad i internasjonale anliggender fra Boston University.
*(Presentisme er en form for litterær og historisk analyse som gjør bruk av samtidige ideer og perspektiver for å fremstille eller fortolke fortiden. Mange moderne historikere prøver å unngå presentisme i arbeidet sitt fordi de mener det fører til en skjev presentasjon av emnetilfanget. De tror at man må nærme seg fortiden med ideene og perspektivene fra den tiden i tankene om man virkelig vil forstå fortiden. O.a. Kilde: Presentisme (tidsfilosofi) – Wikipedia)
**historisme, en teori om at sosiale og kulturelle fenomener er forutbestemt av historien.
Hvordan kommer Ukrainakrigen til å avsluttes?
Av Ola Tunander - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/hvordan-kommer-ukrainakrigen-til-a-avsluttes/
Vestlige land argumenterer for at Russland angrep Ukraina i et forsøk på å erobre landet, og «hvis Putin vinner i Ukraina, er det en virkelig risiko for at aggresjonen ikke vil stoppe der». Han vil kunne «angripe også andre land», hevder Jens Stoltenberg.
Men ledelsen i Moskva sier at Russland vil ikke kunne forsvare seg hvis USAs styrker kan operere fra ukrainsk territorium bare 50 mil fra Moskva. Dette har ikke noe med Vladimir Putin å gjøre. Alle i Moskva, hele den russiske ledelsen vil hevde det samme. De ønsket alle et nøytralt Ukraina. Det var deres eneste virkelige krav, sa Ukrainas sjefsforhandler David Arakhamia etter samtalene mellom Ukraina og Russland våren 2022. «Alt annet var kosmetisk», sa han. Men da Vesten ikke aksepterte et nøytralt Ukraina, krevde Moskva en ukrainsk buffersone under russisk kontroll. Russland vil imidlertid neppe okkupere områder som ikke har en russisk eller russiskspråklig majoritet.
Både Russland og de vestlige landene beskriver «den andre siden» som en eksistensiell trussel. Begge sider vil da ofre alt for å overleve. Det betyr at de må kunne tenke seg en mulig utvidelse av krigen til Vest-Europa. Til syvende og sist må vi regne med en atomvåpenkrig, og norske myndigheter må forklare hvordan man tenker seg å kunne unngå en slik eskalering og en slik utvidelse av krigen de nærmeste årene.
Det er mye vi ikke vet, men følgende kan vi si med sikkerhet:
I en konvensjonell utmattelseskrig slik den vi opplever i Ukraina, vil Russland med nødvendighet seire fordi Russland har en mange ganger større befolkning. «Slik krigen nå fortsetter vil Ukraina tape», sier Ukrainas tidligere utenriksminister Dmytro Kuleba. Etter hvert vil det helt enkelt ikke være noen ukrainske menn igjen. På russisk side handler det om statens overlevelse. Og det spiller ingen rolle hvor mye våpen de vestlige land bidrar med fordi Russland produserer flere ganger mer våpen enn de vestlige land til sammen produserer. Og hvis Vesten setter inn mer avanserte våpen, vil Russland gjøre det samme. Krigen vil først slutte når Ukraina går tom for menn.
Hvis ikke store vestlige styrker går inn i krigen, vil Russland ta stadig mer territorium. Ukraina må da akseptere det russiske kravet om et nøytralt «rest-Ukraina» for å kunne avslutte krigen. Minskavtalen 2015 og Istanbulavtalen, april 2022, hadde gitt Ukraina nøytralitet og territoriell integritet, men USA og Storbritannia ville ikke akseptere disse avtalene.
Man så helt bort fra at Minskavtalen var signert i FNs Sikkerhetsråd, også av USA og Storbritannia, og var en internasjonalt gyldig avtale. Nå viser det seg at Ukraina aldri mer vil kunne få en slik gunstig avtale. Russland vil ikke ha tillit til hva Vesten sier og man vil ikke forhandle bort de fire østukrainske fylkene, som man nå kontrollerer, fordi i så fall vil de som fortsatt bor der, de som har samarbeidet med russerne, nesten sikkert bli likvidert slik de ble etter at russerne forlat Kyiv-området og Kharkov 2022.
Britiske analytikere hevder at eneste muligheten for å snu krigen, er å sette inn vestlige bakkestyrker eller å sette inn hundretalls vestlige missiler med lang rekkevidde (Storm Shadow, ATACMS eller SCALP) mot baser langt inn i Russland, men disse missilene styres av amerikanere og briter med hjelp av satellittinformasjon. Russland sier at det ikke er Ukraina, men USA og Storbritannia som da angriper Russland. Andre land som bevæpner Ukraina vil også være ansvarlige for disse handlinger, sier Putin. Moskva vil da svare på slike angrep, ikke ved å gå inn med bakkestyrker i vestlige land, men med å ta ut, for eksempel, britiske eller amerikanske baser i russisk nærområde (Rygge og Evenes i Norge eller baser i Polen, Sverige og Finland). Britenes forsøk på å snu krigen vil med nødvendighet utvide krigen til Europa og få direkte konsekvenser for land som Norge.
Uformelt har Russland sagt at man vil svare med å sette inn interkontinentale Avangard-missiler, som beveger seg med en hastighet av 6-9 km i sekundet og treffer bakken med 3 km i sekundet. I Europa vil Russland antagelig svare med å sette inn det nye ballistiske langdistansmissilet, Oresjnik, som i november ble satt inn mot en militærindustri i byen Dnepr i Ukraina. Vestlig luftvern har ingen mulighet til å ta ut disse missilene, og den kinetiske energien som utløses når denne «meteoritt» treffer bakken med en hastighet av 3 km i sekundet sies å tilsvare ødeleggelsene til en liten atombombe dog uten radioaktivt nedfall. Missilets temperatur på 4000o C vil redusere alt i målområde til støv. Som svar på vestlige angrep mot russiske baser fra ukrainsk territorium, vil Moskva sette inn slike missiler for å slå ut amerikanske baser i, for eksempel, Polen eller Norge. De vestlige land har ikke mulighet å svare på slike angrep, hvis man ikke setter inn atomvåpen.
Dette gjør det sannsynlig at det er de vestlige land, ikke Russland som vil eskalere til en atomvåpenkrig. Hvis Storbritannia ville svare på et russisk missilangrep med atomvåpen, vil Russland svare med samme mynt, og Storbritannia er et lite land og ødeleggelsen vil bli fryktelig. USA på den andre siden kan ikke gjøre mye fordi Russland vil ikke gå inn med bakkestyrker. Og hvis USA skulle angripe, for eksempel Kola-basene, vil Russland slå ut Norfolk Naval Station utenfor Washington. USA vil høyst sannsynlig forsøke å unngå en slik fryktelig ødeleggelse. Ifølge USAs etterretning vil ethvert krigsspill med disse forutsetninger, føre til en generell atomvåpenkrig. Europa vil erfare at USAs atomvåpenparaply ikke lenger finnes. Dette vil være en krise for Nato. En eskalering til en atomvåpenkrig vil neppe være en fordel hverken for britene eller for Norge.
Hvis vestlige land fortsetter å hevde at en russisk seier i Ukraina er en eksistensiell trussel mot Vesten, mens Russland hevder at et vestlig nærvær i Ukraina er en eksistensiell trussel, vil vi med nødvendighet gå mot en atomvåpenkrig. Militære mål i Europa vil ødelegges og amerikanske baser i Norge vil bli slått ut. Den russiske oppfatningen har vært den samme siden 90-tallet. Den var klart uttrykt av Putin fra 2008, og har vært akseptert av realpolitikere i Vesten som Henry Kissinger. For å unngå en atomvåpenkrig må de vestlige landene forandre oppfatningen sin. De må forstå at også Russland har sikkerhetsinteresser og at den eneste muligheten for oss til å overleve de nærmeste årene vil være å erkjenne en «felles sikkerhet», som tar begge siders interesser på alvor.
Vi kan tenke oss fire scenarier, fire mulige slutt på krigen.
A
At krigen blir avsluttet temmelig raskt, kanskje etter at briter og amerikanere har begynt å skyte missiler inn i Russland og Moskva har begynt å ta ut amerikanske og britiske baser i Europa. I et slikt tilfelle vil Krim og de fire fylkene i sørøst (Donetsk, Lugansk, Kherson og Zaporizzja) bli en del av Russland, mens «rest-Ukraina» vil bli nødt til å akseptere nøytralitet og noen form av demilitarisering (noen form av «finsk løsning»). Området rundt Lviv vil kanskje kunne gis en særskilt status. Dette ville være det absolutt beste scenariet for Ukraina. Russland vil ikke akseptere en «koreansk løsning»: en deling mellom et vestlig «Nato-Ukraina» og et østlig «russisk Ukraina». I dette første scenario med et nøytralt «rest-Ukraina», vil Ukraina kunne beholde det meste av sitt territorium, ha fortsatt tilgang til Svartehavet, og gis en klar ikke-russiskspråklig majoritet.
B
At krigen fortsetter som en konvensjonell krig. Ukraina vil få stadig større problem med å mobilisere bakkestyrker, mens de europeiske land neppe vil gå inn med hundre tusen mann, og Europa vil neppe fortsette krigen når noen russiske missiler ikke bare ødelegger USAs baser i Europa, men også infrastruktur. Russland vil ta stadig mer territorium og vil eventuelt ta de russiskspråklige områdene som Mykolajiv, Odessa, Kharkov og kanskje Dnepr. Men Russland vil fortsatt kreve et nøytralt «rest-Ukraina». Ukraina vil miste sin tilgang til havet og til mye av Ukrainas industri og fruktbare jord. Dette alternativet forutsetter nesten en ukrainsk og europeisk kapitulasjon.
C
At krigen fortsetter med missilangrep som tvinger frem angrep med atomvåpen. De russiske konvensjonelt bestykkede Avangard- og Oresjnik-missilene vil ødelegge mye av Europas militære og til dels sivile infrastruktur. Briter og franskmenn vil kanskje se seg nødt til å svare med atomvåpen. Russland vil da også svare med atomvåpen. Mye av britisk og amerikansk militær struktur i Europa vil bli ødelagt. Hundretusentalls mennesker dør. De russiske tapene vil også være store, mens USA liksom Kina vil søke unngå å gå inn i krigen. Militære mål og infrastruktur i Europa, ikke minst i Storbritannia vil ødelegges. Norge vil klare seg bedre, men det beror på hvor vinden kommer fra.
D
Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov har sagt at USA ikke skal tro at man kan unngå en krig, mens Europa ødelegges. Hvis stadig flere atomvåpen blir satt inn i Europa, vil Russland neppe stole på at USA lar vær å angripe. Vi kommer til å få en global atomvåpenkrig med fryktelig ødeleggelse. De som er urolige over global oppvarming vil straks erfare «en nukleær vinter». Det vil være det sterkeste klimatiltaket noensinne. Ingen kan si når vi passerer terskelen til katastrofen. Å overhodet prøve seg på en slik atomvåpenkrig synes ikke være særlig gjennomtenkt.
Vi har nå en generasjon av politikere og journalister som kun har erfaring fra tiden etter den kalde krigen. De har erfart krigene på Balkan, i Afghanistan, i Irak og i Libya, som alle ført til kaos og ødeleggelse. Men de vestlige statene lyktes likevel i å beseire motparten: å tvinge denne til å tilpasse seg.
Vi har nå en generasjon av politikere og journalister som tror at man kan tvinge en motpart til å akseptere en vestlig oppfatning og at man med vold kan tvinge Russland som atomvåpenmakt til å tilpasse seg. Det er en generasjon som lider av hybris, samtidig som man savner empati og realpolitisk sans.
Det er ubegripelig at norske myndigheter fortsetter krigen som man nå gjør, og desto lenger man fortsetter, desto mer territorium vil Ukraina tape. Ifølge president Zelenskij tidligere militære rådgiver, Oleksij Arestovytsj, har 4,5 millioner ukrainske menn ikke registrert seg. De holder seg i skjul. De vil ikke delta i krigen og forsøker å flykte. Financial Times skriver at 50 – 70 % av de nye rekruttene går tapt etter få dager ved fronten. The Economist sa i november at det har vært ukrainske tap på nær 500 000 soldater, men dette er antagelig et lavt estimat. Associated Press (AP) refererte i november til en ukrainsk soldat som sa at for enhver granat Ukraina skyter, skyter russerne 50. AP skrev at 100 000–200 000 ukrainske soldater har desertert til Russland. Etter hvert vil Ukraina ha tapt mer enn en million mann. Hvis Vesten til tross for dette vil fortsette krigen, vil flere millioner gå tapt.
Å fortsette krigen slik kan umulig være i Ukrainas interesse. Det ville vært bedre for Ukraina om Norge hadde kastet alle disse titalls milliardene i havet. Selv om eliten som nå styrer Ukraina er avhengig av vestlig støtte, er det neppe i Ukrainas interesse at landet ødelegges, taper territorium og lar alle mennene blir drept. Både Ukrainas og Russlands ledelse hevdet i 2022 at Russland ønsket et «nøytralt Ukraina», ikke å erobre landet. De som sa at Russland ville erobre Ukraina var en amerikansk-britisk politisk og medial elite. Det var de samme neokonservative individene – for eksempel Kagan-familien med Kimberly Kagan og Frederick Kagan ved Institute for the Study of War, faderen Donald Kagan og andre sønnen Robert Kagan og hans fru, USAs sentrale aktør i Ukraina, Victoria Nuland, og hennes tidligere sjef, visepresident Dick Cheney – som allerede fra 1991 ville oppløse den russiske staten og som fra slutten av 1990-tallet drev på for å få startet krigen i Irak. Men den gangen var nordmenn flinkere til å avsløre løgnene.
Referanser:
“NATO chief sees ‘real risk’ of Putin attacking other countries after Ukraine”, Politico, 14 December 2024. https://www.politico.eu/article/nato-chief-sees-real-risk-of-putin-attacking-other-countries-after-ukraine/
Intervju med Arakhamia (“Intervista a David Arakhamia: Mosca e Kiev nel marzo 2022 arrivarono ad un accordo di pace”). YouTube, Nov. 26, 2023.
“Ukraine’s Dmytro Kuleba: ‘If it continues like this, we will lose the war’”, Financial Times, 29 November 2024. https://www.ft.com/content/6137b633-c3b9-4703-8840-6191388e4092
Intervju med Arakhamia (“Intervista a David Arakhamia: Mosca e Kiev nel marzo 2022 arrivarono ad un accordo di pace”). YouTube, Nov. 26, 2023.
Intervju med Arestovytsj (“Oleksiy Arestovych: Zelenskyy’s challenger”), YouTube, Jan 14, 2024.
Michael Clark, Professor of Defense Studies and former director of the Royal United Services Institute
“Putin issues new warning to NATO”, RT, 12 Sept. 2024. https://www.rt.com/russia/603934-putin-warning-nato-weapons/
Gary Vogler and Lawrence Wilkerson in conversation about Iraq on the American Exception (after 1 hour 18 minutes), 20 September. https://www.patreon.com/posts/neocons-iraq-war-112433173
“Russia’s Oreshnik: Game-Changing Weapon Offering Nuclear Force Without Fallout”, Sputnik News, 30 November 2024. https://sputnikglobe.com/20241130/russias-oreshnik-game-changing-weapon-offering-nuclear-force-without-fallout-1121049895.html
William Burns, “Nyet means nyet: Russia’s NATO Enlargement Redlines” (Nej betyder nej: Rysslands röda linjer avseende Natoutvidgning), [1 februari 2008] (tidigare konfidentiellt internt telegram, publicerat av WikiLeaks den 30 januari 2018).
https://wikileaks.org/plusd/cables/08MOSCOW265_a.html
Henry A. Kissinger, “How the Ukraine Crisis Ends”, The Washington Post, 6 March 2014 https://www.washingtonpost.com/opinions/henry-kissinger-to-settle-the-ukraine-crisis-start-at-the-end/2014/03/05/46dad868-a496-11e3-8466-d34c451760b9_story.html
Olof Palme, «Sikkerhet i fellesskap: et program for nedrustning», Rapporten fra den uavhengige kommisjonen for nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål med Olof Palme som formann.
Jessica Corbett, “Russia’s Lavrov Warns US That World War III Wouldn’t Be Confined to Europe”, Tass, 28 August 2024. https://www.commondreams.org/news/wwiii-russia
Intervju med Arestovytsj , Oleksiy Arestovych: Zelenskyy’s challenger, YouTube, 14 January 2024.
“Ukraine’s new infantry recruits ‘freeze’ in face of Russian onslaught”, Financial Times, 26 September 2024. https://www.ft.com/content/b9396112-585a-4f7e-9628-13d500c99d93
How many Ukrainian soldiers have died?, The Economist, 26 November 2024. https://www.economist.com/graphic-detail/2024/11/26/how-many-ukrainian-soldiers-have-died
“Desertion threatens to starve Ukraine’s forces at a crucial time in its war with Russia”, AP, 29 November 2024. https://apnews.com/article/deserters-awol-ukraine-russia-war-def676562552d42bc5d593363c9e5ea0
Who We Are”, The Institute for the Study of War (besökt 2 juli 2024). https://www.understandingwar.org/who-we-are
“Rebuilding America’s Defenses”, Project for the New American Century/Foreign Policy Initiative, [Internet Archive], September 20090
https://archive.org/details/RebuildingAmericasDefenses/page/n89/mode/2up
Denne artikkelen er blitt publisert av Politikus.
De planlegger en enda verre «pandemi»
Av red. PSt - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/de-planlegger-en-enda-verre-pandemi/
Som kjent var det aldri noen pandemi. Covid-19 hadde ikke større dødelighet enn tidligere influensaepidemier. Hele koronadiktaturet med lockdown, masketvang, internering, politistatsmetoder og skolestengninger var totalt unødvendig. Det har nå også koronakommisjonen i Kongressen i USA langt på vei erkjent.
Men koronadiktaturet lyktes på mange måter:
Titusenvis av milliarder dollar ble overført fra vanlige folk og samfunnet til finanskapitalen slik at de rikeste ble enda rikere og de fattige mye fattigere.
Herskerklassen og deres lydige politikere lærte seg å bruke frykt til å skremme det store flertallet til lydighet.
Og vi fikk en testkjøring av det globale diktaturet.
Formålet med systemet er hva det faktisk gjør!
Så nå planlegger de en «pandemi» som er mye verre
The Telegraph skriver:
En ny dødelig pandemi som er mer dødelig enn Covid ville sette den globale økonomien to tiår tilbake, advares det om i en nye studie.
Katastrofescenariet, kartlagt av Lloyd’s of London, viser at den globale økonomien ville lide opptil 42 billioner dollar (42.000 milliarder dollar) i økonomiske tap hvis et smittsomt virus med en dødsrate på over 5% feide over kloden.
I BNP-termer vil det bety en reduksjon i den globale produksjonen på 6,4 prosent – og sette verdensøkonomien tilbake med omtrent 20 år.
Scenariet er kartlagt i Lloyds siste systemrisikoserie, som modellerer det økonomiske treffet fra katastrofescenarier som vulkanutbrudd, tørke og cyberangrep.
Det historiske forsikringsmarkedet, grunnlagt i London i 1689, er der verdens største selskaper går for å kjøpe forsikring, og hvert år forsøker det å «krigsspille» nye risikoer for å hjelpe forsikringsselskapene med å forberede seg på verste scenarioer.
I følge Lloyd’s vil den globale økonomien lide økonomiske tap på mellom $7,3 billioner til $41,7 billioner avhengig av alvorlighetsgraden av et nytt pandemiutbrudd.
I verste fall ser Lloyd’s for seg en «dødelig pandemi» der en ukjent sykdom i en storfeflokk overføres til mennesker og skaper et virus med en dødelighetsrate (CFR) på 5 prosent – høyere enn Covid-19.
Modellen spår år med nedstengninger samt problemer med å utvikle en vaksine – noe som tipper den globale økonomien inn i en langvarig resesjon.
Merknad: Det er typisk at de opererer med CFR, altså case fatality rate, altså hvor mange som dør ut fra antallet tilfeller. Hva et tilfelle er, viste seg fort å være svært diffust under «pandemien». John Ioannidis brukte IFR, altså infection fatality rate, altså hvor mange som døde av dem som faktisk var smittet, og han påviste at tallene lå i en helt annen og mye lavere divisjon:
…the respective age groups median IFR estimates were 0.001%, 0.010%, 0.023%, 0.050%, 0.15%, and 0.49% (Axfors and Ioannidis, 2022).
Kilde: Age-stratified infection fatality rate of COVID-19 in the non-elderly population (2022).
Når man snakker om «5% dødelighet» så gjør man det for å skape panikk og dermed aksept for diabolske og drakoniske tiltak. Det har ingenting med realiteter å gjøre.
Merk avsenderen
Som opphavskilde til disse dommedagsscenariene oppgir The Telegraph organet Global Preparedness Monitoring Board, forkortet GPMB, opprettet i 2018. Det er et fellesorgan for WHO og Verdensbanken, altså ikke valgt av noen eller kontrollert av noen, bortsett fra sine mediesky oppdragsgivere.
Gro Harlem Brundtland var en av initiativtakerne og under koronaepoken var hun medpresident i GPMB.
De la fram sin rapport 14. oktober i år: The Changing Face of Pandemic Risk: 2024 Report.
Et av deres «tiltak» er formulert slik:
Spesifikk finansiering i stor skala for tverrsektorielt samarbeid, inkludert implementering av One Health-tilnærminger, er avgjørende. Det vil akselerere å finne løsninger i grensesnittet mellom de mange sektorene som er involvert i pandemirisiko, og gjør det mulig å håndtere pandemier i sin fulle kompleksitet.
Dette er tynt kamuflert verdensregjering med tunge innslag av global finanskapital.
Her er hele lista deres: faren ved individualisme, «misinformasjon», klima (naturligvis), «jordbrukspraksis», byene (les 15-minuttersbyen), mangelen på tillit og styring!
Bygg opp det mentale sjølforsvaret, hjelp andre med det samme. Forbryterne vil prøve seg igjen, og antakelig i enda større skala.
NATOs generalsekretær oppfordrer til militærutgifter på nivå med Den kalde krigen
Av Dave DeCamp - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/natos-generalsekretaer-oppfordrer-til-militaerutgifter-pa-niva-med-den-kalde-krigen/
Mark Rutte sa at alliansen må innta en «krigstidstankegang» og foreslo å kutte utgifter til pensjoner og helsetjenester.
Antiwar.com, 12. desember 2024.
På torsdag ba NATOs generalsekretær Rutte om at alliansen skulle øke militærutgiftene betydelig, opp til Den kalde krigens nivåer og innta en «krigstidstankegang».
«Det er sant at vi bruker mer på forsvar nå enn vi gjorde for et tiår siden.
Men vi bruker fortsatt langt mindre enn under den kalde krigen. Selv om truslene mot vår frihet og sikkerhet er like store – om ikke større», sa Rutte i en tale i Brussel. «Under den kalde krigen brukte europeerne langt mer enn 3% av BNP på forsvar».
Rutte, en tidligere nederlandsk statsminister, foreslo at Europa kunne øke militærutgiftene ved å kutte pensjoner og helsetjenester.
«Jeg vet at å bruke mer på forsvar betyr å bruke mindre på andre prioriteringer. Men det er bare litt mindre», sa Rutte. «I gjennomsnitt bruker europeiske land lett opptil en fjerdedel av nasjonalinntekten på pensjoner, helse og trygdesystemer. Vi trenger en liten brøkdel av disse pengene for å gjøre forsvaret vårt mye sterkere og for å bevare vår livsstil».
Rutte sa at europeere burde fortelle sine «banker og pensjonsfond at det rett og slett er uakseptabelt at de nekter å investere i forsvarsindustrien. Forsvar er ikke i samme kategori som ulovlig narkotika og pornografi».
NATO-sjefen formulerte sitt krav om en økning av militærutgiftene som en måte å forhindre krig på, og hevdet at Russland, Kina, Iran og Nord-Korea jobber «hardt for å prøve å svekke Nord-Amerika og Europa».
Rutte, som erstattet Jens Stoltenberg som NATO-generalsekretær i oktober, er også fast bestemt på å fortsette stedfortrederkrigen i Ukraina, og sa nylig at det bør være mindre snakk om fred og mer søkelys på å frakte våpen inn i konflikten.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
NATO Chief Calls for Cold War-Level Military Spending
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kommentar:
Må den tidligere venstresida i Norge, slike som ledelsene i SV og Rødt ha det inn med teskje? De økte militærutgiftene som dere er så begeistret for vil bety mindre penger til alle de tradisjonelle yndlingssakene deres: pensjoner, lønn, helsevesen, skolegang. Tror dere at velgerne deres er så dumme at de ikke skjønner det?
Se også:
Euro-American Warmonger-Mindset REVEALED! This Is Why They Are SCARED of BRICS | Akpome, Oberg, Pang
Biden Fast-Tracking More War in Ukraine
Ex-CIA Agent REVEALS: Russophobia Is BLINDING US Foreign Policy | Graham Fuller
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
En storkrig i Midtøsten er uunngåelig
Av Glenn Diesen - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/en-storkrig-i-midtosten-er-uunngaelig/
Styrtingen av Assad i Syria av israelsk/vestlig støttede jihadister har satt i gang en utvikling som mest sannsynlig vil resultere i en storkrig i Midtøsten. Mens media feirer at «frihet» og «fred» har kommet til Syria, er realiteten at den regionale maktbalansen har løst seg opp. Tidligere allierte vil til slutt snu seg mot hverandre, nye partnerskap vil bli dannet, og kriger vil bli utkjempet for å gjenopprette en ny maktbalanse.
Det palestinske spørsmålet
Hovedkilden til konflikten er Israels avvisning av en palestinsk stat, og Israels påfølgende krav om å herske over mer enn 7 millioner palestinere. Israel avviser også å gi palestinere like rettigheter innenfor et Stor-Israel ettersom palestinerne utgjør omtrent halvparten av befolkningen, og det vil dermed undergrave grunnlaget for en jødisk etnostat. Dette etterlater bare to alternativer – apartheid eller etnisk rensing. Israel har forfulgt en kombinasjon av de to siden palestinere må leve under et annet sett med regler i et apartheidsystem, mens de gradvis blir skjøvet bort fra landet sitt. Etter 7. oktober 2023 la Israel til folkemord som metode for å løse det palestinske spørsmålet.
Når palestinerne motsetter seg okkupasjon, blir de stemplet som terrorister og legitimerer dermed apartheidpolitikk og etnisk rensing. Palestinsk terror forekommer, slik man tydelig så den 7. oktober 2023, selv om alle rettigheter til selvforsvar og motstand er kriminalisert. USA sikrer militær støtte og politisk dekning for den gradvise ødeleggelsen av Palestina.
Naboland som støtter palestinsk motstand er mål for regimeendring fra Israel og USA under dekke av å bekjempe terror og brutale regimer, fjerne masseødeleggelsesvåpen eller forsvare menneskerettigheter og demokrati. Hver motstandslomme i regionen kan elimineres separat hvis hovedaktørene forblir splittet. Netanyahu tillot bevisst styrkingen av Hamas for å splitte palestinerne i Gaza og på Vestbredden, noe som har forhindret etableringen av en felles palestinsk stat.
Syria har vært en sentral aktør i motstanden og den tidligere maktbalansen. Den gjenværende motstanden mot Israel har bestått av Iran, Syria, Libanon (Hizbollah) og Hamas. Syria er broen mellom Iran og dets allierte, og det har tatt imot russiske militærbaser.
USA opprettholder spenningen mellom de arabiske statene og Iran for å sikre at USAs sikkerhetsavhengighet og fiendtlighet overfor Iran prioriteres over solidaritet med palestinerne. Regjeringene i land som Tyrkia, Saudi-Arabia og Egypt uttrykker sympati for palestinerne og bruker et sterkt språk mot Israel for å berolige deres rasende offentlighet, selv om gjerningene deres ikke vil stemme overens med deres ord. Maktbalansen har nå brutt sammen.
Kaos etter ødeleggelsen av Syria
Nederlaget til Assad fjerner en viktig motstander av Israel. Likevel undergraver det også grunnlaget for solidariteten til anti-Assad-alliansen etter som Tyrkia, jihadister som Hayat Tahrir al-Sham (HTS), Israel og USA vil alle forsøke å dominere Syria etter Assad. Israel vil forsøke å erobre mer territorium, begrense HTS og begrense Tyrkias innflytelse. USA vil ønske å opprettholde sin kontroll over Syrias naturressurser som en kilde til inntekter og innflytelse, overbevise HTS om å akseptere kurderne, og å utvise Russland fra sine militærbaser i Syria. Tyrkia vil søke å hevde større innflytelse over Syria, skyve Israel tilbake fra syrisk territorium og eliminere eventuelle trusler fra syriske kurdere. HTS vil eliminere minoriteter og opposisjonen for å konsolidere makten i Syria, og deretter vil de sannsynligvis endre sin tilnærming til eksterne makter.
En ny maktbalanse vil sannsynligvis bli formet gjennom krig. Kurderne vil søke å opprettholde en viss autonomi, selv om HTS og Tyrkia sannsynligvis vil motvirke slike ambisjoner. Amerikanske og tyrkiske fullmektiger kjemper allerede mot hverandre, noe som kan komme ut av kontroll. Russland vil redusere sin tilstedeværelse ved sine militærbaser i Syria for å redusere risikoen for sine eiendeler, men vil likevel forhandle med de nye myndighetene i Damaskus for å bevare sine militærbaser. HTS har så langt ikke svart på angrepene fra Israel, selv om det felles hatet mot Iran og Hizbollah neppe vil være nok til å opprettholde partnerskapet på lang sikt.
Ødeleggelsen av et uavhengig Syria gjør det også mulig for Israel og USA å kutte Irans fysiske transportkorridor for å støtte Hizbollah og Hamas. Libanon kan nå kveles, og ødeleggelsen av Palestina vil fortsette med betydelig mindre motstand. Vil de arabiske regjeringene i regionen fortsatt være like lydige mot Washington etter at Irans innflytelse er blitt redusert?
Uten pålitelig støtte fra Hamas og Hizbollah vil Israel også være i en bedre posisjon til å angripe Iran. Umiddelbart etter kollapsen til Assads regjering, utnyttet Israel ved å ødelegge flertallet av Syrias luftvernsystemer og erobre store deler av syrisk territorium utenfor Golanhøydene. Israel planlegger sannsynligvis allerede et angrep på Iran gjennom syrisk territorium, og det vil være store anstrengelser for å trekke USA inn i en krig mot Iran. Vi kan vente flere falske og frenetiske historier i media om iransk aggresjon mot USA, og den israelske lobbyen vil kreve at USA deltar i et militært angrep på Iran. Med svekkelsen av Hamas og Hizbollah som viktige allierte, og stilt overfor et motvillig Israel, kan Iran føle seg tvunget til å skaffe seg en kjernefysisk avskrekking. En bredere ny kald krig, Irans partnerskap med Russland og Kina, Israels ekspansjonistiske impulser, raskt utviklende teknologier, Jemens økende selvsikkerhet, Erdogans svik, økende sinne om folkemordet i Palestina og andre usikre variabler vil gjøre det vanskelig å forutsi hva som vil skje i ukene som kommer. Den regionale maktbalansen har blitt forstyrret, og det er få fredelige veier til en ny status quo.
De kommende krigene og de narrative-drevne mediene
Vestlig propaganda presenterer konsekvent alle konflikter i verden som en kamp mellom liberalt demokrati og autoritarisme. Å forenkle og fordumme kompleksiteten i verdensbegivenheter til en konflikt mellom godt og ondt er effektivt for å produsere samtykke og renske ut dissens. Mediene forklarer imidlertid ikke hvorfor offentligheten skal feire at en terrorgruppe ledet av en tidligere al-Quaida-leder tok kontroll over Syria. Media sliter også med å forklare hvorfor Israel reagerer på «frigjøringen» av Syria ved å bombe dets militære evner og erobre dets territorium. Anstrengelsene for å hvitvaske HTS som moderate opprørere som omfavner mangfold vil sannsynligvis bli kortvarig ettersom minoriteter vil bli renset ut og den regionale situasjonen vil løse seg opp. Tausheten om og støtten til folkemordet i Palestina og ødeleggelsen av Libanon har allerede diskreditert de politisk-mediale elitene. Det er knapt noen utenfor media som tar Washington på alvor når de proklamerer at de presser på for en våpenhvile mens de leverer våpen. Når stabiliteten over hele Midtøsten kollapser, vil også tilliten til våre politikere og media fortsette sin raske nedgang.
Denne artikkelen ble publisert på engelsk på bloggen til Glenn Diesen.
Eventuelle svakheter eller feil i oversettelsen er utelukkende vårt ansvar.
Norsk seterkultur er ført inn på UNESCOs liste over global kulturarv
Av Romy Rohmann - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/norsk-seterkultur-er-fort-inn-pa-unescos-liste-over-global-kulturarv/
Seterkulturen ble skrevet inn på listen for kulturarv i UNESCO i Paraguay 3. desember i år.
Norsk seterkultur skriver dette på sin hjemmeside den 10. desember:
Dette var et svært viktig vendepunkt for vårt arbeid for seterkulturen. Det følger ingen midler eller lovnader med inskripsjonen, men et stort JA fra felleskapet for seterdrift i framtida forplikter. Dette kan åpne flere muligheter for framtidig seterdrift! Dette ble feiret med miniseminar, lokk, dans og stølsmat.
Denne filmen blei laget og lagt ved nominasjonen:
Det har tidligere vært mye seterdrift i Norge, i 2023 var det 750 som mottok setertilskudd.
I august 2022 skreiv jeg dette i en artikkel her på steigan.no:
Det var 100 000 setrer i Norge i overgangen til 1900-tallet, i dag er det i underkant av 900 aktive enkeltsetre igjen rundt om i Norge. På setrene drives det melkeproduksjon, hovedsakelig på ku, men noen steder er det også geit eller begge deler. Det tradisjonelle seterbruket besto av melkeproduksjon og foredling av melka til mer holdbare produkter.
Det er stor variasjon i dagens seterdrift, men det er tilgangen på lokale beiteressurser som legger grunn for melkeproduksjonen på setrene. Noen setre drives på tradisjonelt vis, men moderniseringen også har kommet dit. Mange steder er veiene så godt utbygd at det kan komme tankbiler å hente melka, men mange velger likevel å foredle noe eller all melka slik at de kan produsere tradisjonelle seterprodukter.
Og i september 2022 skreiv jeg dette:
Skal vi ha dyr på utmarksbeite og seterdrift i utmarka, må utbygginga av utmarka begrenses. Gode beiteområder må få vern og ikke omreguleres. Dette gjelder både hyttebygging, vindkraftutbygging, veibygging, gruvedrift og skianlegg.
Vi har skrevet mye om bruken av utmarka som ressurs og hvordan utbygging truer utmarka, og vi ser at utmarka gror igjen fordi det ikke beites der. I det siste har diskusjoner om drøvtyggere og metanutslipp rast i media. Da er det på sin plass å vise til andre metoder som viser seg å være svært virkningsfulle for å redusere dette.
I en artikkel på Agropub, ei nettside for økologisk landbruk blei det vist til forsøk i flere land hvor metanutslippene ble redusert med opptil 34% ved beiting. I denne artikkelen kan du lese om dette hvor det også vises til flere av undersøkelsene.
Beiting gir mindre metanutslipp
Jeg har sjøl vært budeie på seter både som voksen og vært med i ungdomstida, det er hardt arbeid, men utrolig flott og lærerikt. Smaken på melka og for ikke å snakke om smøret kan fortelle ei lokalkjent og erfaren budeie hvor kyrne har beita. Muligheten for å være sammen med lokale og erfarne folk på en slik jobb bør ingen la gå fra seg.
En kan forstå viktigheten av å beholde rein natur og å skjøtte den fornuftig – det er bærekraft.
Høsten 2022 måtte man nødslakte 180 kuer som hadde beitet på Vest Jylland, de hadde så høye PFAS-verdier at de ikke kunne brukes som verken menneskemat eller fôr. Dette mente noen at kom fra plastrester fra vindturbiner.
Nödslakt på grund av vindkraft?
Dette blei tilbakevist av såkalte eksperter, se artikkelen under. Men de avsluttet likevel med å skrive: Alligevel er det for tidligt at konkludere, at vindmøller intet har med PFAS at gøre.
Vild PFAS-teori blandt vindmøllemodstandere: Uden hold i virkeligheden
I et leserinnlegg; Vindturbiner, microplast og BisPhenol A i Helgelendingen i år, skriver en naturverner (Bjørn Økern) at det er ikke foretatt noen systematiske undersøkelser av Bisfenol A i norsk natur, Han viser til at det er flere veterinærer som advarer mot dette og krever at mattilsynet må på banen.
«Vindturbiner, microplast og BisPhenol A»
Når våre myndigheter og politikere omfavner EU og WEFs «grønne skifte» og ødelegger naturen for å tilpasse seg deres krav, bør vi forstå at deres forståelse av «grønt og bærekraftig» brukes mot det som egentlig er grønt og bærekraftig.
La drøvtyggerne våre få dra til seters, spise i utmarka og det i rein natur.
Utryddelskrigen – drepte og lemlestede barn i Gaza, mens vi ser en annen vei (2)
Av Jørgen Chr. Thorkildsen - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/utryddelskrigen-drepte-og-lemlestede-barn-i-gaza-mens-vi-ser-en-annen-vei-2/
Dette er andre del av en artikkel om drepte og lemlestede barn i Gaza. Virkningen av å rette fokus mot den enkeltes skjebne har langt større virkning enn å referere til nakne og tørre tall. Jeg har allerede gjort dere kjent med historiene til Ghazal og Dunia.
I denne andre delen av artikkelen tar jeg for meg historiene til Haitham, Jihad og Hoor. Og jeg viser til at det finnes en strime av håp i alt dette – ved det den fjorten år gamle Sama Najm musikkstudenten gjør. Hun lære de lemlestede barna å traktere et instrument. Med musikk som leger sår.
Vi ender til slutt opp på stranden i Gaza, med lyden av bølgene i Middelhavet i bakgrunnen. Der befinner det seg en ukjent treåring som med ukuelig livslyst gjenfinner gleden i å spille fotball.
Haithams historie
Den åtte år gamle Haitham og vennene hans spilte fotball i flyktningleiren Nuseirat sentralt i Gaza i slutten av mai i år, da huset ved siden av dem ble rammet av et israelsk luftangrep. Bygningen kollapset og drepte ti mennesker, inkludert minst to av Haithams venner. Da Haitham til slutt ble reddet fra ruinene, var høyre arm revet av. Han ble bragt til sykehus med alvorlige skader.
Haithams mamma forteller at han før krigen var et lekent barn. Han fant på en masse vitser og lo til stadighet. Nå er det alt sammen annerledes. « … hele familien er rammet. Etter at dette skjedde ble han deprimert. Og ikke bare ham, men alle oss andre».
«Før krigen var han stille. Nå er han voldelig og sta – og lytter ikke til noen». Det er ett spørsmål Haithams mamma gruer seg til og ikke vil at han skal stille – om hans arm vil vokse ut igjen. Hun sier at hun ikke vet hvordan hun skal svare på det. Det eneste hun ønsker for ham er at han skal få et normalt liv. (7 – ABC News)
Jihads historie
Den tre år gamle gutten Jihad befant seg inntil for kort tid siden, på et flytende sykehus utenfor Egypt, drevet av UAE / De forente arabiske emirater. Enda et offer. Rammet av israelske missil angrep – brutalt og hjerteløst. Terror – helt og holdent. Lille Jihad fikk sine ben revet i stykker, og det var ingen veg utenom. Venstre ben ble amputert helt oppe under hoftepartiet, høyre ben – like under kneet. Legene klarte heller ikke å redde tre av fingrene på venstre hånd.
Jihad forteller at « … legen bad meg om å telle til tre, og så kuttet han benet av meg».
Jihad – skynews
Han gråter hele tiden og vrir seg i smerte, mens journalistene fra Skys Gaza er der med ham. Hans mor Mai forteller at han har forandret seg helt siden bombeangrepet – fra å være en aktiv, pratsom liten pjokk – til å bli en deprimert liten gutt som ikke er i stand til å stå overfor og akseptere at han ikke lenger kan bevege seg.
Legene gjør de nødvendige mål, og tilpasninger, for kunne utstyre ham med proteser. Noen ganger gjør det vondt … veldig, veldig vondt. Men han har mye mer smerte i vente. Hans videre barndom og oppvekst vil bli preget av en rekke operasjoner, ettersom han blir utstyrt med nye proteser etter hvert som han vokser opp. (8 – SKY News)
Hoors historie
Lille et og et halvt år gamle Hoor Nusseir mistet sine foreldre, brødre – og som ikke det var nok – også sine hender i forbindelse med israelernes brutale og hjerteløse bombing av Deir el-Balah. En by i den sentrale del av Gaza. Bomben falt like i nærheten av familiens hus den 27. januar i år. Hun var den eneste overlevende, funnet og reddet ut av ruinene.
Hoor – Abdelhakim Abu Riash/Al Jazeera
Hun ble av redningsmannskaper ført til Al-Aqsa Martyrs Hospital. Alvorlig skadet, og legene så seg nødt til å amputere hele venstre og fingrene på høyre hånd. Hun ble i tillegg påført hodeskader og en del skader på bena.
Under et besøk av journalister fra AlJazeera, møter hun dem med et engstelig og forvirret blikk mens hun sitter i sengen. Hun gråter og skjelver over hele kroppen. I dypt sjokk. Sterkt traumatisert.
Hoor – Abdelhakim Abu Riash/Al Jazeera
Hennes tante, Fatima Nusseir, har vært sammen med Hoor på sykehuset for å ta seg av henne mens hun ble behandlet. Hun prøvde å trøste henne, så godt hun kunne. Hun fortale journalistene at «Hun er i alvorlig sjokk og redd for ukjente ansikter».
«Hoor gråter hele natten lang. Hun sier mange ting jeg ikke kan forstå, men jeg forstår når hun sier : ‘Mamma! Mamma!’» sa Fatima, i det hun også også tok til tårene.
«Jeg tar vare på henne hele dagen, men ingen kan erstatte moren og faren hennes. Hjertet mitt verker av sorg over henne».
Hoor – Abdelhakim Abu Riash/Al Jazeera
Legene ved Al-Aqsa Martyrs Hospital sier at Hoor trenger ytterligere behandling med blant annet operasjoner, noe som i øyeblikket ikke er mulig i Gaza. Derfor må hun kanskje reise for blant annet å bli utstyrt for en protese, som erstatning for de hendene som israelerne har ødelagt.
«Det hun har opplevd er uutholdelig for enhver voksen, for ikke å snakke om for et barn,» sa Fatima. Det er vanskelig å distrahere eller trøste barnet, gitt arten av skadene hun er påført. «Hoor får ikke tak i et eneste av leketøyene på grunn av amputasjonene», forklarer tanten hennes og prøver å finne en måte å distrahere henne på.
«Å miste en hånd i hennes så følsomme alder, sammen med familien hennes, spesielt moren, er fullstendig ødeleggende».
«Hoor pleide å være ei munter og omgjengelig lita jente», sa Fatima. Men nå har hennes psykiske helse vært utsatt for mye, og hun har vanskeligheter med å ha folk rundt seg. Hun gråt nesten hele tiden, og det er vanskelig å roe henne ned. «Hoor var ikke avvent ennå, så hun stolte på og var avhengig av sin moren. «Hvorfor skulle dette barnet lide, og gjennomgå et slikt tap, og det i en tid da hun trenger foreldrene sine så sårt?» beklaget Fatima seg. (9 – Al Jazeera)
Filolinlærer Sama Najm
Den fjorten år gamle palestinske studenten – Sama Najm – arbeider som frivillig på en av flyktningeleirene i de sentrale delene av Gaza. Som musikklærer. Israelerne tvang henne til å flytte fra Gaza City, hvor hun studerte ved Gaza Music Institute. Undervisningen inkluderer ikke bare barn flest, men også barn med deler av høyre eller venstre arm amputert.
Sama Najm – Jaber Thabet
Her får de anledning til å synge, spille fiolin eller oud – en korthalset lutt, som stammer fra middelhavsområdet og Midtøsten.
Sama Najm – Jaber Thabet
Undervisningen har som mål å hjelpe barna til å glemme traumene, og gi dem motivasjon og håp, under de vanskelige omstendighetene de nå lever.
Noen ord til slutt
«Kamp mot menneskedyr. Gjør Gaza til et slaktehus. Slette Gazastripen fra jordens overflate». Bruk av slik retorikk – provoserende som den er – utgjør en av nøkkelkomponentene i saken som Sør-Afrikas nå fører mot Israel i ICJ / International Court of Justice (APNews, 18. januar 2024)
For oss her hjemme i Norge, som forbereder seg på julefeiringen – med julenisse, gavedryss, lutefisk, rakørret, pinnekjøtt, juleribbe, dram og englers sang – for oss blir dette ubehagelig. Huff. Vi velger å se en annen vei. Hvor der er fryd og gammen. Å rokke ved fortellingen om at det vi selv representerer er sant og rett blir for mye for oss. Aldeles for mye. Å nei, ikke det. Ikke tale om. Vi er på de godes side. Sammen med israelerne, amerikanerne og resten av den vestlige verden. Dog rinner den salige Martin Luther Kings ord meg i hu. For han sier noe om dette : «Den ultimate tragedie er ikke undertrykkelsen og grusomheten utført av onde mennesker, men stillheten om det blant de gode».
«… barna i Gaza er selv årsak til at dette skjer med dem …» sier Meirav Ben-Ari, fra partiet Yesh Atid. En kvinnelig politiker, i Knesset, uten empati og moderlig omsorg for andre enn sine egne. Det begynner å bli en del av dem etter hvert. Også her hjemme i Norge.
Den gamle julesangen får, til min forferdelse, i disse dager et nytt innhold : Et barn er drept i Betlehem, i Betlehem. Nå gleder seg Jerusalem. Haleluja, haleluja …
Kristensionistene mener at dannelsen av staten Israel – Eretz Israel – er en forutsetning for Yeshuas gjenkomst. For han kan jo ikke vende tilbake med mindre området er rensket for arabere og alt mulig uvesen, og ved at våre jødiske søsken samler seg, i det såkalte «hellige land», og vender om til kristendommen.
Ordene for hellig i Det gamle testamentet : kodesh, og hagios i Det nye Testamente – betyr begge deler annerledes. De som er bevandret i de østlige tradisjoner, tradisjoner basert på og etterprøvd av erfaringer – de vet at vi ikke nærmer oss og tar del i dette annerledes – uten ved å løsrive oss fra fortellingen. Og ikke lenger ligger under for og identifiserer oss med den. Derfor … ikke et Eretz Israel, opprettholdt og rettferdiggjort ved hjelp av fortellinger eller tro, men et Eretz Israel, slik vi ser det manifistert som noe sant, autentisk og ekte. Ja, og som vi nå kan se på stranden i Gaza.
Den lille treåringen har, som vi ser av videoen, fått store ansiktsskader – og har mistet deler av både armer og bein. Dette igjen, som følge av et israelsk angrep. Like fullt bevarer han livskraften i seg. Uten å la seg kue. Han reiser seg og tar del i leken. Fotball – også det en vei til dypere erkjennelse. Med en glede og balanse kunst som bare blir den som er forløst fra sine fortellinger til del. Uten å la seg forstyrre og avlede av disse. Fortellingen har enda ikke satt seg fast i hans sinn. Derfor i stedet en uskyld, så åpenbar – på tross av hva en god del israelere tillegger slike som ham : at palestinere er terrorister allerede fra treårsalderen.
Dypt forankret som han er i det naturlige, autentiske og ekte – dette, for ham så vel som for oss andre, et Eretz Israel. Et liv i samkvem med sin like, forløst fra fortellingene. Tro og religion. Alt dette som fører til splid og motsetninger. Derfor kan vi si om ham, at han speiler seg og gjenkjenner seg selv i Yeshua. I ham ser vi Yeshuas gjenkomst, og forstår med det betydningen i Matteus 25, 40 : Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. En Yeshua evner å gjenkjenne seg selv, også i sine fiender, og skiller mellom fortellingene de er bundet av – og den de er i dypet av seg selv.
I et Communio, som en sann Compano. Vår dypere natur.Med et løfte om fred – som finnes der.
Jørgen Chr.Thorkildsen
Psykoterapeut
6 – https://english.palinfo.com/news/2023/12/19/311419/
7 – https://www.abc.net.au/news/2024-08-24/child-amputees-gaza-hospital-israel-hamas/104145780
Første del av denne artikkelen ble publisert i går:
Strømpriser til himmels
Av Jan Christensen - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/strompriser-til-himmels/
Strømprisene fortsatte sin himmelferd sist torsdag. Da kunne prisen for kilowatten være over 13 kroner timen. Eller 100 ganger mer enn hva den koster å lage. I den regionen som produserer mest, var strømmen aller dyrest. Kan vi da trekke slutningen at dess mer kraft som produseres, dess dyrere blir strømmen?
Markedsbaserte energipriser i et energifattig marked, er profitabelt. Direktører, meglere og konsulenter hever kjempelønn. Glupe hoder tiltrekkes. De fleste kun opptatt av personlig vinning. Metodene er løgner, fortielser og manipuleringer.
Folk føres bak lyset. Også av egne politikere, som smøres av lobbyister og presses av EU.
Statsminister Støre vil at markedet fortsatt skal bestemme strømprisene. Det skal fortsatt være vanlige folks utur.
Kampen for folkets eierskap til krafta er like gammel som Norge. Til høye kostnader ble den vunnet av nasjonalt bevisste nordmenn. Sånn at seinere generasjoner kunne høste fruktene i form av rimelig energi. Det nye Norge investerte skattepenger i demninger, i kraftstasjoner, i overføringslinjer. Det ble arvesølvet, en viktig del av vår infrastruktur.
Resultatet var et «opplyst» og moderne land. Tusenvis av industri-arbeidsplasser, varme boliger og rimelig energi. Mange naboer misunte oss. Også tyskerne, som under krigen la store planer for kraftimport fra Norge.
Ingen seire varer evig. Mens folk sov, våknet andre til store fortjenestemuligheter. På begynnelsen av 90-tallet gikk ledende talsmenn for våre nåværende regjeringspartier inn for at strømmen skulle bli markedsstyrt. Selges som vare til de som betalte mest. Senterpartiets energiminister Reitan lagde loven, Statsminister Gro Harlem Brundtland iverksatte. Like etterpå kom EØS-avtalen og sementerte det hele. Foreløpig uten de store reaksjoner. Strømmen var jo fortsatt billig.
Argumentet var: Hvorfor skulle Norge ha billig strøm, og noen ganger mer enn vi trengte, når folk i nabolandene var villig til å betale det mangedobbelte? Hvorfor ikke bygge ut eksportkapasiteten?
Agder Energi – nå Å energi – gikk i bresjen med undervannskabler til kontinentet. De færreste skjønte at dette ville bety høyere strømpriser også for egne kunder.
Nå skulle prisene ikke lenger fastsettes ut fra våre egne produksjonskostnader, vedlikehold og rimelig fortjeneste, men hva et strømhungrig Europa var villig til å betale. Pristoppene fikk vi når den dyreste nordeuropeiske strømmen måtte produseres av kull, olje eller gass, tillagt alskens grønne avgifter og provisjoner.
Vi må være solidariske med Europa, sier de som synes sånt er bra. Samhandel med strøm gir oss dessuten forsyningssikkerhet om vi skulle være ille ute.
Og fortier at vi allerede er Europas mest solidariske energinasjon – som hovedleverandør til EU av billig olje og gass.
EUs mislykkede energipolitikk, gjennom nedlegging av atomkraftverk og fossilbasert energiproduksjon er ikke vårt ansvar.
Heller ikke at de velger å boikotte russiske energileveranser og satse på ustabil vind- og solkraft.
Forutsatt at vi ikke sløser bort vår egen kraft på eventyrprosjekter, har vi nok egenprodusert strøm og null behov for ekstra forsyningssikkerhet gjennom undervannskablene. At de på vindrike dager har gitt oss billig strøm, skyldes kun store EU-subsidier. Disse varer ikke evig.
Det hevdes også at mer kraftutbygging er nøkkelen til lavere strømpriser. Hva da med torsdagens priseksempel fra vårt dyreste prisområde? Størst kraftproduksjon, men likevel landets høyeste priser.
Svaret ligger både i EUs frie strømflyt, prismanipulering og stor eksportkapasitet via undervannskabler fra nettopp denne del av landet. Først med kabler til Danmark, seinere til Nederland, Tyskland og England
Den statlig oppnevnte energikommisjonen fant ut, i fjorårets bestillingsrapport, at vi trengte over 40% mer strøm innen 2030. Landbasert og havbasert vindkraft skulle være viktige produsenter. Med en selvkost på opptil det 20-30 dobbelte av dagens vannkraft, vil vindkraft kun bli lønnsomt gjennom evig høye strømpriser.
Hva skulle denne ekstra krafta brukes til?
Å eksportere enda mer kraft til EU-land?
Fortsette med kraftslukende og ulønnsomme industriprosjekter innafor karbonfangst, hydrogensatsing og batteriproduksjon?
Bygge energikrevende datasentre og utvinne kryptovaluta, med et fåtall arbeidsplasser som resultat?
Elektrifisere olje/gassplattformer med strøm fra land – og få null global klimaeffekt?
Melkøya – gassfelt drevet av 2/3-statseide Equinor – er et aktuelt eksempel på det siste.
I 2020 ble det avslørt at Statoil, daværende Equinor, hadde tapt 200 milliarder kroner påtil eventyrprosjekter i USA. På Melkøya slipper de sånne tap. Der vil staten ta brorparten av elektrifiserings-kostnadene. Dermed kan Equinors aksjeeiere se fram til 30 milliarder kroner i ekstra profitt, mens regninga sendes til oss skattebetalere og til Finmark, som da vil mangle kraft til andre industriprosjekter.
Om elektrifisering er så viktig som noen hevder, burde minstekravet vært at lønnsomme Equinor selv sørget for nødvendig kraft og selv betalte alle kostnadene.
Endring av norsk strømpolitikk krever politisk styring. Av nasjonale politikere med samfunnsansvar. Prisen som du – og industrien – skal betale må fastsettes av folkevalgte. Ikke av markedskreftene. Tidligere var det vanlig at kommunestyrene i kraftkommunene bestemte prisene for et år av gangen. Med alle kraftsammenslåinger i de seinere år, må Stortinget nå ta denne oppgaven.
Det må også lages et skille mellom normalt forbruk og luksusforbruk. At luksusforbruk skal koste mer, er et hevdvunnet prinsipp. Dermed spares strøm, samtidig som de som forsyner seg ekstra av vårt fellesgode, betaler forholdsvis mer.
Forslaget over gjør ingen ting med verken markedskrefter, strømbørs eller strømeksport. Det er en svakhet, men så ble heller ikke Roma bygd på en dag. Vi er fortsatt underlagt EØS-avtale og ACER-bestemmelser. Å komme helt ut av disse tvangstrøyer, blir neste kamp. Også her bør Nei til EU spille en ledende rolle. Ikke gjennom rettsapparatet, men gjennom omfattende grasrot-mobilisering.
Vi velgere må også kjenne vår besøkelsestid. Om forutsigbare og rimelige strømpriser er viktig, gir det ingen mening å stemme på politikere som vil fortsette på dagens galei.
Jan Christensen
Trumps overgangsteam vurderer angrep på Iran
Av Kyle Anzalone - 16. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/trumps-overgangsteam-vurderer-angrep-pa-iran/
Den påtroppende administrasjonen diskuterer om den skal angripe iranske atomanlegg.
The Libertarian Institute, 13. desember 2024.
Angrep på iranske atomanlegg blir seriøst vurdert innen Donald Trumps overgangsteam, ifølge Wall Street Journal. Selv om det ikke er noe bevis for at Teheran prøver å lage et atomvåpen, truer Washington og Tel Aviv med å angripe Irans infrastruktur for atomenergi.
«Alternativet med militærangrep mot atomanlegg er nå under mer seriøs vurdering av noen medlemmer av hans overgangsteam», forklarte WSJ. «Irans svekkede regionale posisjon og nylige avsløringer av Teherans spirende atomarbeid har satt fart på sensitive interne diskusjoner, sa overgangstjenestemenn».
Tel Aviv gjennomgår en lignende debatt. «De israelske forsvarsstyrkene mener at etter svekkelsen av iranske stedfortreder-grupper i Midtøsten og det dramatiske fallet til Bashar al-Assad-regimet i Syria, er det en mulighet til å angripe Irans atomanlegg», rapporterte Times of Israel på torsdag. Og la til: «Det israelske luftvåpenet har derfor fortsatt å øke sin beredskap og forberedelser for slike mulige angrep i Iran».
Ifølge WSJ har den nyvalgte president Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu, nylig diskutert mulig angrep på Iran. «Trump har fortalt Netanyahu i nylige samtaler at han er bekymret for et iransk atomutbrudd på hans vakt». Rapporten fortsetter: «Den nyvalgte presidenten vil ha planer som ikke går så langt som å antenne en ny krig, spesielt en som kan trekke inn det amerikanske militæret».
Kildene forklarte at administrasjonen vurderer to alternativer. Det første er å styrke amerikansk militær tilstedeværelse i Midtøsten, samtidig som det gir Israel muligheten til å ødelegge iranske atomanlegg uten amerikansk hjelp. Det andre alternativet krever amerikanske trusler for å tvinge Teheran til å gjøre innrømmelser ved forhandlingsbordet.
Uansett hvilket alternativ Trump velger, forventes han også å øke sanksjonene mot Iran, gitt hans tro på at han må lamme Teheran økonomisk.
Mens det amerikanske etterretningssamfunnet, IAEA, Pentagon og Teheran alle sier at Iran ikke utvikler atomvåpen, sier den påtroppende Trump-administrasjonen og Tel Aviv at de er bekymret for at den islamske republikken vil skaffe seg et atomvåpen. I tillegg mener Trump at Teheran sto bak et attentatforsøk mot ham.
Trump og Netanyahu kan imidlertid oppfatte Iran som svakt, gitt avsettingen av Bashar al-Assads i Syria og Hizbollahs innrømmelser i våpenhvilen med Israel. Oppmuntret av nylige hendelser kan Washington og Tel Aviv forsøke å angripe Iran, i den tro at Teheran er sårbart.
Dubowitz, administrerende direktør for Foundation for Defense of Democracies, sa til WSJ: «Hvis du faktisk skulle gjøre noe for å nøytralisere atomvåpenprogrammet, da ville dette være nå».
Onsdag publiserte Netanyahu en video på X, på engelsk, som fortalte det iranske folket at regimeendring kan komme mye raskere enn mange tror.
Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:
Trump Transition Team Considering Strikes on Iran – News From Antiwar.com
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Larry C. Johnson: Israel Preparing to Attack Iran’s Nuclear Sites?
Trump Team Considering Airstrikes to Stop Iran
INTEL Roundtable w/ Johnson & McGovern : Weekly Wrap
Kyle Anzalone er meningsredaktør for Antiwar.com og nyhetsredaktør for Libertarian Institute. Han er vert for The Kyle Anzalone Show og er medvert for Conflicts of Interest sammen med Connor Freeman.
I tilfelle du gikk glipp av det, les årets julebrev:
Subscribe to steigan.no
Nyheter og samfunnsanalyse